Mitt forbilde

Scroll this

Når jeg kom til Norge var det mye inntrykk, et annet språk, en annen kultur, annen natur enn det jeg var vandt til og ikke minst kaldt. Jeg kommer aldri til å glemme første gangen jeg gikk ut av Gardemoen med en rød/svart magetopp og lave jeans, så lave at jeg ikke kunne bøye meg.

Jeg fikk raskt en stor tykk jakke mamma kastet over skuldrene på meg, det glemmer jeg aldri. Det var en dag til jeg fylte 15 år og jeg befant meg i et fremmede land, det var grått vær, grå bygninger og menneskene gikk stivt frem og tilbake på Gardemoen, uten å bemerke seg at det var andre tilstede.

Den aller verste alderen og jeg befant meg her, ufrivillig og jeg var rasende på mamma.

Med tiden ble min bestevenn barnebøker og Lars Momsen. Jeg forsto nemlig lite hva han sa i seriene sine, men jeg elsket det – han ble fort et forbilde for meg. Jeg tenkte ofte hvis han er så hard i hodet hvorfor kan ikke jeg være det jeg også? Lik solid og bestemt om at man kan få til alt.

Da var det Canada på tvers som gjorde mest inntrykk på meg, og grunnen til at jeg bringer opp temaet er fordi jeg nylig begynte å lytte på «til fots gjennom Alaska» noe som tok meg tilbake til den tiden da jeg var opphengt i Lars Momsen og reisene hans.

Uten å selv legge merke til det påvirket han meg og ga meg styrke da jeg trengte det kanskje mest, da jeg følte meg mest alene i et helt nytt land. Så ja, jeg elsker den mannen og han er et stort forbilde for meg! Mest fordi han handler før han snakker og det er bemerkningsverdig i et menneske. Han tåler ubehag med åpne armer og velger å leve på det han elsker uavhengig av samfunnsnormer.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: